I lang tid gikk jeg og gledet meg til påsken. Det er på en måte vendepunktet for vinter og vår. I påsken trekker vi mot fjæra og griller. Som regel under knallblå himmel og sol. Ungene elsker det og vi voksne kan sitte og slappe av i en fluktstol mens bålet blir godt og varmt.
Jeg hadde kjøpt inn masse pølser og snop, så vi skulle kose oss skikkelig. Jeg måtte jobbe i “litjvækka”, men hadde fri fra onsdagen. Onsdagen kom og vi brukte den første fridagen til å slappe av hjemme.
Våren var på god vei og vi gledet oss til å være mye ute.
Skjærtorsdagen kom vinteren igjen. Herregud, har sommeren allerede gått? Jeg holdt på å dø. Det snødde og snødde. Det blåste og blåste. Vi satt inne og ble mer og mer rastløs. Gikk vi ut en tur når det var oppholds, ble det vind og snø bare kort tid etter. Langfredag fikk ungen påskeeggene sine. Som regel blir de lagt ut i skogen, så må de lete etter dem. Men senga fikk holde dette året. Til og med påskeharen syntes det var for kaldt til å legge dem ut.
I dag, andre påskedag kom vi oss ut i fjæra. Litt vind og kald, men en siste krampeaktivt forsøk på å ha en påskedag i fjæra. Det var jo i grunnen fint, og vi koste oss.
Så når vi kommer på jobb i morgen, så kan vi i allefall fortelle at vi har vær i fjæra og grillet.
